Søvn...

Jeg trodde rett og slett ikke det var mulig å overleve på så lite søvn som jeg gjør nå... Før Alfred kom, kunne jeg sove døgnet rundt.. Bare avbrutt av livsnødvendige måltider og dobesøk. Nå sover jeg toppen to og en halv time, før det er slutt på stillheten, og det igjen bærer ned for å varme flaske, og opp for å mate. Sånn går nu dagan.. Og nettene!

Jeg kjenner at jeg er veldig redd for at jeg aldri igjen skal føle meg uthvilt, aldri kan ligge å dra meg litt på lørdagsmorran og ALDRI få sove når JEG vil det... Men det er vel sånn det er å få barn. Og man klarer jo det meste med en liten belønning i ny og ne. Og de er det mange av i heimen om dagen, belønninger altså! Alfred smiler og ler og skravler og roper. Å det nye nå er at han hoster(?) for å få oppmerksomhet.. Begge bestemødrene hans hoster og hoster og hoster... Å i går begynte Alfred å hoste også. Jeg trodde at nå var vi i gang med nok en forkjølelse, har jo vært to av de allerede, men så la jeg merke til at hver eneste gang han hosta, så så han på meg etterpå. Å det var jo bare en sånn type tørrhoste som man nesten bare har når man "lager" den. Jeg lo høyt når jeg skjønte dette.

Så nå ligger Alfred nedi vogna si ved siden av meg og hoster :)) hver gang jeg ser oppi vogna til han, så ler han høyt! Nei, han ler ikke, HAN ROPER! Helt i ekstase for at han klarte å fange min oppmerksomhet med å hoste sånn som bestemødrene hans gjør. 

Men tilbake til det jeg skulle skrive om i dag, nemlig SØVN, eller mangel på sådan. Det er faktisk nesten bare søvn som står i hodet på meg om dagen. Når kan jeg få sove, og hvor lenge??

Men jeg klarer meg jo, ikke svimer jeg av som jeg noen ganger tror jeg skal gjøre. Og ikke sovner jeg stående. Så så ille er det jo faktisk ikke.
Jeg prøver å trøste meg med at det kunne vært værre, MYE VÆRRE!