Søvn...

Jeg trodde rett og slett ikke det var mulig å overleve på så lite søvn som jeg gjør nå... Før Alfred kom, kunne jeg sove døgnet rundt.. Bare avbrutt av livsnødvendige måltider og dobesøk. Nå sover jeg toppen to og en halv time, før det er slutt på stillheten, og det igjen bærer ned for å varme flaske, og opp for å mate. Sånn går nu dagan.. Og nettene!

Jeg kjenner at jeg er veldig redd for at jeg aldri igjen skal føle meg uthvilt, aldri kan ligge å dra meg litt på lørdagsmorran og ALDRI få sove når JEG vil det... Men det er vel sånn det er å få barn. Og man klarer jo det meste med en liten belønning i ny og ne. Og de er det mange av i heimen om dagen, belønninger altså! Alfred smiler og ler og skravler og roper. Å det nye nå er at han hoster(?) for å få oppmerksomhet.. Begge bestemødrene hans hoster og hoster og hoster... Å i går begynte Alfred å hoste også. Jeg trodde at nå var vi i gang med nok en forkjølelse, har jo vært to av de allerede, men så la jeg merke til at hver eneste gang han hosta, så så han på meg etterpå. Å det var jo bare en sånn type tørrhoste som man nesten bare har når man "lager" den. Jeg lo høyt når jeg skjønte dette.

Så nå ligger Alfred nedi vogna si ved siden av meg og hoster :)) hver gang jeg ser oppi vogna til han, så ler han høyt! Nei, han ler ikke, HAN ROPER! Helt i ekstase for at han klarte å fange min oppmerksomhet med å hoste sånn som bestemødrene hans gjør. 

Men tilbake til det jeg skulle skrive om i dag, nemlig SØVN, eller mangel på sådan. Det er faktisk nesten bare søvn som står i hodet på meg om dagen. Når kan jeg få sove, og hvor lenge??

Men jeg klarer meg jo, ikke svimer jeg av som jeg noen ganger tror jeg skal gjøre. Og ikke sovner jeg stående. Så så ille er det jo faktisk ikke.
Jeg prøver å trøste meg med at det kunne vært værre, MYE VÆRRE!

Å hei hvor det går!

Ja, nå skal det blogges!

Kan ikke akkurat skryte på meg å være en aktiv blogger. Skulle ønske jeg var det, men jeg har litt annet å pussle med om dagen, og så går dagene og ukene før jeg får blunka...

Men Alfred har da blitt over 4 mnd allerede!! Jeg syns akkurat vi kom hjem fra sykehuset med det lille vidunderet vårt. Vi satt her i stua å så på hverandre, og lurte vel egentlig begge to på hva vi skulle gjøre med det lille mennesket.. Vi var helt "ferske" og veldig usikre. Hva skulle vi gjøre hvis han gråt, og hva hvis han ble syk?? Kom han til å sove i senga si, eller måtte vi komme til å gå å bære hele natta på skift? Vi hadde generelt MANGE spørsmål, og få svar, trodde vi...

Men nå har altså 4 mnd gått, og vi klarer oss fint :) Det har vært mye gråting, og Alfred har vært på legevakta og hos legen allerede, men vi kom oss gjennom det også på et vis. Dagene går bare så utrolig fort, og nå er det ikke mer enn ca 3 mnd til permisjonen min er over!! Da er det Alfred og Kennet som skal kose seg sammen. Å jeg unner alle pappaer masse permisjon, men jeg syns jo det er fryktelig tidlig å begynne å jobbe når ungen min er (bare) 7 mnd. Da må jeg overlate alt hjemme og bruke hodet til andre ting. Det blir godt og skummelt og trist og fantastisk, alt på en gang!

Men jeg vet at Kennet gjør en like god jobb som meg når det kommer til ungen vår. Når Kennet kommer fra jobb, skravler og smiler Alfred, og er såå glad for å se pappan sin:)) Det er når pappan leker med Alfred, at han ler høyest! Jeg gleder meg på Kennet sine vegne til han skal få lov til å være sammen med sønnen sin uten at jobben kommer i veien. Jeg vet at det kommer til å bli utfordringer for både far og sønn, men jeg vet også at de kommer til å fikse det på sin måte, og det roer meg veldig å tenke den tanken!

Det skjer så mye med Alfred om dagen: utviklingskurven er utrolig bratt! Han ligger i lekegrinda si og pludrer, roper, skravler og ler. Å han prøver alt han kan å snu seg, nå er det ikke lenge før:)) Han må bare få med seg rumpa;)

Jeg skal prøve å bli flinkere til å oppdatere bloggen min... For min egen del.. Alle de små gledene og bragdene vi opplever her hver eneste dag, burde jo dokumenteres:)

Skip o hoi!